en time og frustrasjon

Nå er det mørkt ute, det regner, vinduet er åpent og det er iskaldt i rommet mitt.
Thomas Dybdahl synger ut fra pcen, og nå synes jeg bare at denne timen kunne ha vart litt lenger, slik at jeg, kunne ha bare ligget her, uten å måtte sove, og høre på fin fiiiin musikk, puste inn frisk luft, og ikke måtte tenke på alt det andre. Hvis jeg skulle fått bestemt, så skulle alle sammen i hele verden fått en time om dagen, en personlig time, til å gjøre akkurat hva de vil, der absolutt ingenting kunne ha forstyrret. Men, så er det slik at jeg ikke får bestemme, jeg får ikke bestemme noen verdens ting..

Men nå skal jeg slippe ut litt av frustrasjonen min, siden vi første klassinger er så kule, og går i nye klasser så skal alle sammen skrive et portrettintervju med en person i klassen. Faen tenkte jeg, faen jeg kommer så sykt til å havne med han ene gutten, han som ikke sier et ord i det hele tatt, og hvis man prøver å være høflig å snakke med han, så ender man opp med en monolog. Ikke gøy.
Men til min stoooore overraskelse, var vi så heldig å få velge partnere selv, så jeg snudde meg kjapt, så meg rundt i klasserommet, og fant øyekontakt med en av jentene som virket kjempe hyggelig. Vi gjorde det "hemmelige" avtale-blikket, og der var jeg reddet! Jeg så for meg et kjempe koselig cafebesøk, og at vi kom til å bli bestevenner for livet.
Den gang ei.
Når summlekoppen selv hadde samlet sammen penn og papir, var plutselig en annen jente i klassen på vei mot min nye bestevenn. Jeg hoppet opp og sprang bort til pulten, og rakk akkurat ikke å sette meg før hun andre hadde satt seg. Så, der sto jeg og prøvde å finne ut av hvordan vi skulle finne ut av dette. "Min nye bestevenn" ville jo selvfølgelig ikke bestemme hvem som skulle bli doomed til å være partner med han siste, ingen ringere enn gutten som ikke prater. Og siden jeg ikke hadde en stol, bestemte vikardama seg for at, joda, jeg skulle være den heldige.
fyfan, jeg blei sur, sint, oppgitt, lei og ville bare gå å legge meg under en stein på en og samme gang, siden den første karakteren min noensinne på vgs, kommer til å bli en 1er, pågrunn av at intervju objektet mitt er like interesant som en stein. Ikke at det ble noe bedre av at alle kom å ga meg medfølelse etter at "steinen" hadde dratt fra skolen om hvor kjipt jeg hadde det, Gieee thanks jeg vet liksom. Så lykke til til meg selv, jeg fortjener det

Ellers da? I helga var jeg på Døgnvill. Det var kult, og jeg blogger om det imorgen, eller ioverimorgen eller ioverioverimorgen, vi får se:)

Mussmuss
J E N N Y